Lørdag 5.desember publiserte VG-nett en artikkel om at bolivianerne vil ha ”koka-presidenten” Evo Morales, og at Morales har endret grunnloven for å kunne bli gjenvalgt som president. Artikkelen er skrevet i forbindelse med journalist Jarle Brennas besøk i Boliva for å dekke rettsaken mot de tre norske jentene tiltalt for kokainsmugling. Desverre er artikkelen full av tendensiøs og direkte feil informasjon, og vi i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) mener det er sløvt at det ikke blir gjort grundigere arbeid når VG faktisk har en journalist utplasset i Bolivia.
Ny grunnlov
Evo Morales ble valgt til president i 2005 med omlag 53 prosent av stemmene, etter en lang periode med folkelig misnøye og sosiale protester mot landets egne presidenter og deres privatiseringspolitikk på bakgrunn av strukturtilpasingstiltak satt i gang av Verdensbanken og Pengefondet (IMF). Siden Morales kom til makten har Bolivia gått igjennom store endringer. Det har blitt satt igang en rekke sosiale reformer, strategiske selskaper har blitt nasjonalisert, og staten har økt sin kontroll over landets mange naturressurser. Det viktigste er imidlertid utarbeidelsen av ny grunnlov, denne grunnloven som Jarle Brenna hevder at Evo Morales har endret for å kunne bli gjenvalgt. Det er riktig at den nye grunnloven åpner opp for gjenvelgelse av president, men det er kun tillatt å sitte to perioder, akkurat sånn som i for eksempel USA.
Den nye grunnloven dreier seg imimdlertid om mye mer enn dette; siden starten på 90’tallet har det vært et krav fra landets mange urfolksgrupper at det skal utarbeides en ny grunnlov med inkludering av landets 36 ulike urfolksgrupper. Som Brenna helt riktig påpeker definerer 62 prosent av bolivias befolkning seg som urfolk, og disse har siden spanjolene kom vært marginalisert og eksludert fra det politiske og demokratiske rom. I tillegg til juridisk anerkjennelse av de ulike urfolksgruppenes identitet, språk og organisering, styrker den nye grunnloven rettighetene til andre marginaliserte grupper som kvinner, barn, ungdom, eldre, homofile og funksjonshemmede, og det har blitt satt i gang sosiale støtteordninger for mødre, skoleelever og pensjonister. I tillegg tar grunnloven sikte på å hindre at store jordeiendommer skal fordeles på få hender med å sette et tak på 5000 hektar per jordeiere. Grunnloven prioriterer deltakende demokrati framfor representativt, og det er i denne sammenheng viktig å påpeke at grunnloven ble utarbeidet av en folkevalgt forsamling på 255 representanter som tok imot og bearbeidet forslag sendt inn fra hele landet. Det blir dermed direkte latterlig å hevde av Morales har endret grunnloven for selv å kunne bli gjenvalgt som president.
Politiske motstandere
Det er direkte løgn at Morales skal ha truet og drevet politiske motstandere på flukt. Hvilke politiske motstandere er det snakk om? Er det snakk om tidligere president Goni som gjorde klokt i å flykte til USA etter at folket krevde ham dømt for medvirkning til drap på over 60 personer i El Alto i forbindelse med de sosiale opptøyene under ”gasskrigen” i 2003, altså to år før Evo ble president? Eller er det snakk om opposisjonskandidat Manfred Reyes Villa, som ble kastet som fylkesmann i Cochabamba etter anklager om korrupsjon og medvirkning til drap på to personer med urfolksbakgrunn i 2007 etter protester mot manglende vanntjenester i utkanten av Cochabamba by, samme Reyes Villa som nå beskyldes av den Nasjonale Valgdomstolen, et uavhengig organ, for å ha forsøkt å kjøpe stemmer under søndagens valg? Eller er det snakk om politiske motstandere i Santa Cruz som sammen med økonomiske støttespillere i lavlandet ansatte en boliviansk-kroatisk leiesoldat som ledd i et attentatforsøk mot Evo Morales og andre sentrale regeringsmedlemmer i april i fjor? Felles for dem alle er at de er at de fortsetter sitt politiske virke, til tross for at flere av dem er under etterforskning av Bolivias høyesterett, som er et uavhengig organ uten partipolitisk tilknytning.
Kokabonden
Det at Morales har bakgrunn som kokabonde er noe som fremheves både i nasjonal og internasjonal sammenheng stadig vekk. På nasjonalt nivå er dette en styrke; kokaplanten har blitt dyrket på boliviansk jord siden lenge før spanjolene kom, og har både historisk, kulturell og rituell verdi for bolivanerne. Kokabladet inneholder en rekke næringsstoffer, og er den del av den daglige dietten for et stort antall bolivianere. På internasjonalt nivå er det derimot mer problemfullt, og det er ikke til å stikke under en stol at bolivianske kokablader også brukes i kokainproduksjon. Det Brenna ikke nevner er at Morales og kokabønder i Bolivia trekker et klart skille mellom kokabladet og kokain. Det de ønsker er å få strøket kokabladet fra FNs liste over narkotiske stoffer slik at det kan settes i gang industrialisering av bladene, som på grunn av sine egenskaper egner seg til blant annet mel, te, naturmedisin og kosmetiske produkter. Det at Brenna mener det er problematisk at Morales nekter å forby kokaplantasjer blir med dette helt tatt ut av sammenheng. Det er heller ikke riktig at plantasjeeiere finansierer Morales valgkampanje, de fleste av kokabøndene som støtter Evo Morales er småbønder som dyrker koka til tradisjonellt bruk. Det at antallet kokaplantasjer har økt under Morales er også en sannhet med modifikasjoner; antallet kokaplantasjer sank under USAs militære intervensjoner på 80- og 90-tallet, i takt med at fattigdommen blant kokabøndene økte da de ble tvunget til å dyrke andre vekster som det nasjonale og internasjonale markedet ikke ville ha. Morales har imidlertid kjørt hardt på kontroll over områder som brukes til kokadyrking, og det tillattes i Bolivia i dag kun dyrking i tradisjonelle kokasoner. Dette innebærer at antallet hektar som brukes til kokadyrking skal begrenses til totalt 13 000 hektar, mot dagens 27 000, bestemt av selveste Morales. Gjennom handelsavtalen ATPDEA har USA forsøkt å krevet at Bolivia skal kutte ytterligere hektar med kokaplanter, noe som er et helt urealistisk krav i et land hvor tradisjonell bruk av kokabladet står så sterkt.
Anti-demokratisk bistand
Brennas påstand om at amerikanerne har bidratt til å finansiere politi og rettsvesen er også verdt en uttdyping. Eva Golinger avslørte nyig at konservative krefter i USAs kongress har gjennom USAID (US Agency for International Development) siden 2002 har kanalisert mer enn 97 millioner dollar i såkalte demokratifremmende programmer, med vekt på styrking av ”desentralisering” og ”regional autonomi”. USAID er med dette en av hovedsponsorene for den delen av opposisjonen som vil løsrive det ressursrike bolivianske lavlandet fra resten av landet, og som har tatt i bruk svært udemokratiske virkemidler i sin kamp; i september 2008 ble omlag 100 statlige og regjeringsvennlige institusjoner okkupert og rasert, organisasjoner ble angrepet og personer med antatt tilknytning til MAS ble overfalt. Det hele kuliminerte med en massakre i fylket Pando hvor 15 mennesker ble drept. Alt dette var satt i regi av den tidligere økonomiske og politiske eliten i Bolivia, som under Morales frykter for tap av makt og privilegier. På bakgrunn av dette er det også lettere å forstå Morales og store deler av den bolivianske befolknings mistillitt til USA.
Det er også verdt å nevne at Morales fikk omlag 63 prosent av stemmene ved søndagens valg, et valg som av internasjonale observatører karakteriseres som demokratisk, rolig og ryddig. Dette er en økning på 10 prosent siden han ble valgt til president for første gang i 2005. Ja, bolivianerne vil ha ”koka-presidenten”.